Blog
About Contact
← Tilbake til forsiden

Perfeksjonisme

NĂ„r ambisjon blir et fengsel

Du er sannsynligvis ikke en som bare "slurver unna med det".

Du jobber hardt. Du stiller krav til deg selv. Du vil gjþre ting bra. Det finnes ingenting galt i det – helt til det blir noe annet.

Helt til "Ă„ gjĂžre det bra" blir "Ă„ MÅTTE gjĂžre det perfekt". .

Fra Ăžnske til tvang

Det starter uskyldig nok. Du oppdager at nĂ„r du arbeider hardt, nĂ„r du er grundig, nĂ„r du presterer – sĂ„ fĂ„r du resultater, og resultater gir deg bekreftelse. De gir deg sikkerhet.

SĂ„ du setter hĂžyere standarder. Og hĂžyere. Og hĂžyere.

Det virker jo. Eller gjĂžr det?

Etterhvert handler det gjerne ikke lenger om Ă„ prestere. Det blir om Ă„ prestere PERFEKT. Og perfeksjon er et mĂ„l som alltid ligger litt foran deg – akkurat langt nok unna til at du ikke helt nĂ„r det.

Kravene til deg selv blir fastlÄste og rigide. "Slik skal det vÊre" blir den eneste mÄten, og det er lite rom for unntak eller tilpasning.

Og da skjer noe: NÄr du ikke klarer Ä leve opp til de strenge kravene, gÄr det pÄ selvverdien lÞs. For hvis ikke du presterer - hvem er du da? Hva har du da Ä bring pÄ bordet? Det har blitt en tett link mellom dine prestasjoner (din atferd) og din verdi som menneske.

Du har blitt fanget i en loop der "godt nok" ikke lenger eksisterer. Det finnes bare "ikke godt nok" eller "enda ikke godt nok". Og hvis noe faktisk gĂ„r bra? Da nyter du mestringsfĂžlelsen i kort tid – fĂžr fokuset raskt skifter til det neste du mĂ„ gjĂžre, det neste som mĂ„ vĂŠre perfekt.

Du blir aldri helt tilfreds. Og det er nettopp poenget med perfeksjonisme – det skal vĂŠre umulig Ă„ vĂŠre tilfreds. Fordi hvis du var det, ville du kunne slappe av. Og da ville du miste kontrollen.

Kjenner du deg igjen?

Her er noen tegn som kan hjelpe deg Ă„ se det:

→ Du planlegger alt i detalj fordi tilfeldigheter og usikkerhet gjþr deg nervþs og urolig

→ Du starter ikke oppgaver fþr du vet at du kan gjþre dem "riktig"

→ Du blir lett frustrert pĂ„ andre som ikke mĂžter dine standarder – og enda mer pĂ„ deg selv nĂ„r du ikke gjĂžr det

→ Du kan ikke slappe av fĂžr alt pĂ„ listen er gjort – og listen blir tom

→ Du bruker enorm energi pĂ„ Ă„ opprettholde et bilde av Ă„ ha kontroll og Ă„ vĂŠre sikker

→ Du nyter sjelden det du oppnĂ„r, fordi du allerede ser hva som kunne vĂŠrt bedre

→ SmĂ„ feil eller smĂ„ ting som ikke gĂ„r etter planen, kan ta hele dagen fra deg

→ Du streber etter Ă„ prestere pĂ„ omrĂ„der som egentlig ikke betyr sĂ„ mye for deg – fordi du er redd for hva andre vil tenke hvis du ikke gjĂžr det

Perfeksjonisme og ambisjon – hva er forskjellen?

Perfeksjonisme og ambisjon kan se like ut fra utsiden.

Begge handler om Ä ha hÞye mÄl. Begge handler om Ä jobbe hardt. Begge handler om Ä ville forbedre seg.

Men der slutten likhetene.

Ambisjon kommer fra innsiden. Det er nĂ„r du Ăžnsker noe fordi det betyr noe for deg. Du kan feile pĂ„ veien, og det er greit – fordi det er lĂŠring. Du kan vĂŠre stolt av prosessen, uansett hvor resultatet landet.

Perfeksjonisme kommer fra frykt. Det er nĂ„r du MÅTTE prestere – fordi konsekvensen av Ă„ ikke gjĂžre det fĂžles katastrofal. Du kan ikke feile. Du kan ikke vĂŠre middelmĂ„dig. Du kan ikke bare vĂŠre menneske.

Med ambisjon sier du: "Jeg vil gjĂžre mitt beste."

Med perfeksjonisme sier du: "Jeg MÅ gjþre det perfekt, hvis ikke er det en fiasko."

Ser du forskjellen?

Hva koster det deg?

Perfeksjonisme kan fÄ deg til Ä prestere, ja, men kostnaden kan vÊre hÞy.

For det fÞrste kan du bli lammet av frykt, og utsette oppgaver som du ikke er sikker pÄ at du mestrer. OgsÄ smÄ oppgaver kan bli overveldende, fordi du skal gjÞre det perfekt med en gang. Eller kanskje du overarbeider og sliter deg fullstendig ut.

For det andre blir du utmattet. Hjernen din slutter aldri Ă„ planlegge, kontrollere, vurdere. Kanskje sover du dĂ„rlig fordi du grubler. Det er vanskelig Ă„ legge fra deg jobben og virkelig koble av – selv nĂ„r jobben er gjort ser du allerede pĂ„ det du burde ha gjort annerledes eller som kan bli gjort bedre neste gang.

For det tredje blir relasjonene dine pĂ„virket. Du blir irritert pĂ„ mennesker som ikke mĂžter dine standarder. Du bruker enorm energi pĂ„ Ă„ opprettholde "imaget" ditt eller unngĂ„ Ă„ bli sett pĂ„ som "lat", "svak" eller "ikke god nok" – energi som kunne ha gĂ„tt til Ă„ vĂŠre virkelig tilstede med mennesker du er glad i. Og fordi du sliter deg selv ut, blir du ikke den utgaven av deg selv du Ăžnsker med de som betyr mest.

Og kanskje det viktigste: Du mister kontakten med deg selv. Med hva du egentlig þnsker. Med hva som gjþr deg lykkelig. Fordi alt dreier seg om "skal" – ikke om "vil".

Min egen reise

Jeg var hun "flinkisen" som hadde toppkarakterer hele veien. Fra barneskolen til hĂžyskolen. PĂ„ barne- og ungdomsskolen pugget jeg bĂžkene fra perm til perm – den strategien fungerte ikke nĂ„r arbeidsmengden Ăžkte pĂ„ videregĂ„ende. Hvis ikke jeg hadde stĂ„lkontroll fĂžr en prĂžve ble jeg rett og slett redd. Det var sĂ„ viktig for meg Ă„ fĂ„ til ting perfekt at jeg utsatte to fag for Ă„ klare Ă„ fullfĂžre videregĂ„ende.

NĂ„r jeg senere begynte pĂ„ hĂžyskolen jobbet jeg like hardt. Jeg presterte. Jeg fikk hĂžye karakterer pĂ„ eksamen, men hadde fortsatt utfordringer med prestasjonsangst. Jeg har bĂ„de blacket ut pĂ„ skoleeksamen og hatt angstanfall pĂ„ hjemmeeksamen. Og nĂ„r jeg utforsket hva det handlet om, opplevde jeg at det var frykten for Ă„ bli dĂžmt – frykten for at jeg ikke skulle klare Ă„ opprettholde min "flinke" og "dyktige" fasade, at jeg skulle feile og bli avslĂžrt.

Og stadig tenkte jeg: "NÄr jeg bare kommer i mÄl med dette kan jeg ta det med ro." Men neste oppgave kom, ogsÄ var det pĎn igjen.

Jeg ble glad for gode resultater, men kanskje mest av alt lettet. For da var jeg sikret – da var jeg trygg – ikke avslĂžrt, men levde fortsatt opp til forventingene. NĂ„r jeg fullfĂžrte en oppgave, var jeg klar for Ă„ ta tak i den neste.

OgsĂ„ i karrieren var mitt perfeksjonistiske mĂžnster med pĂ„ Ă„ drive meg til utbrenthet og langvarige smerter. Jeg levde ikke. Jeg nĂžt ikke prosessen. Jeg sluttet Ă„ leke og le til jeg fikk vondt i kinnene. Til slutt kostet det meg dyrt – bĂ„de helsen min og relasjonene mine ble skadelidende.

NĂ„ jobber jeg aktivt med Ă„ vĂŠre mindre perfeksjonist – og tro meg – det er mye festligere og mer avslappende. Er det mulig for meg, er det mulig for deg.

Hvordan vet du om DU er perfeksjonist?

Her er noen spÞrsmÄl som kan hjelpe deg Ä bli bevisst pÄ egne mÞnstre:

✓ Stiller du hþyere krav til deg selv enn til andre?

✓ Blir du urolig eller bekymret hvis noe ikke er helt under kontroll?

✓ Er det vanskelig for deg Ă„ delegere – eller Ă„ la vĂŠre Ă„ gjĂžre ting – fordi du ikke er sikker pĂ„ at de blir gjort "riktig"?

✓ NĂ„r du gjĂžr noe bra, fokuserer du pĂ„ hva som kunne vĂŠrt bedre?

✓ Bruker du mye tid pĂ„ Ă„ planlegge og organisere, og mindre tid pĂ„ Ă„ vĂŠre kreativ eller koble av?

✓ Blir du irritert pĂ„ andre nĂ„r de ikke mĂžter dine standarder?

✓ Utsetter du oppgaver fordi du vil vĂŠre sikker pĂ„ at du kan gjĂžre dem perfekt?

✓ Kjenner du at det er vanskelig Ă„ gi deg selv tillatelse til Ă„ vĂŠre "god nok"?

✓ Lar du vĂŠre Ă„ gjĂžre ting fordi du er usikker pĂ„ om du vil vĂŠre "god nok" til oppgaven?

Hvis du gjenkjenner deg i flere av disse – sĂ„ er det verdifullt Ă„ bli bevisst pĂ„ det. Fordi det du ser, kan du begynne Ă„ endre.

Gjenkjenner du deg? Kanskje Ăžnsker du Ă„ jobbe med dette?

Snakk med meg

Kilder:

Robust av Mariann Deila (2023)

Energityvene – Utmattelse i sykdom og hverdag av Torstein Berge, Lars Dehli og Elin Fjerstad (2023)